Med tidenes mest tettlasta Kia Optima, begynte hjulene å rulle nordover torsdag 22.mars, 2131 km skulle vi legge bak oss, Håkon, Emma, meg og viktigst av alt, hunden Wilma.
At jeg trekkes mot nord og til det stedet hvor det var så godt å være med bestemor og fine folk da jeg var barn/ungdom er en ting, men å ta med seg yngste datter (18) og kjæresten på lasset, mnja det kjentes litt skummelt ut syns jeg, for det har selvsagt slått meg at de kanskje ikke opplever stedet like magisk som det jeg gjør, men de ble med og det er noe jeg er veldig glad for.
MEN, til turen vår. Med godt mot og fint driv er det jeg som starter litt symbolsk bak rattet, med å frakte flokk og bagasje opp nord til snø, kulde og et hus som trenger en kjærlig hånd. Vel inne i Odda som ligger 13,5 mil fra start, vil Håkon en tur innom Mekk Hardanger og kjøpe en måler som sjekker lufttrykk i dekkene (tror jeg), der hilser han på Joar fra Fjorden Cowboys og nevner den lange turen vi har i vente. Wilma og jeg har tissepause, og Emma får energidrikke å bryne seg på. Håkon tar over rattet og målet for dagen er å komme frem til Gausdal der gamlingen har slått rot, han er på jobb i havet, men konemor Anita og en håndfull dyr venter på oss.
– Det blinke i oljelampå!, kommer det fra Håkon….
.
Fire ord jeg IKKE ville høre, faen o! Hva nå? Vi ser oss nødt å stoppe i Eidfjord, og for dere som kjenner til vinterveiens helter, har vi der det Lonely wolf Bjørn Lægreid. Vi står utenfor garasjen hans, og innen to minutt svinger han inn, og med litt hektiske bevegelser har han kontroll på situasjonen, det står nemlig en til som trenger hjelp med et padddeflatt dekk på tilhengeren sin. Vi kommer raskt til, opp på løftebukken med bilen, Håkon går ut, og lurer på om ikke vi også skal ut av bilen, men Bjørn, har andre planer, han sender oss et skjevt smil og opp i lufta bærer det med oss!
Altså, Håkon trives! Her står han og prater mekanisk med The lonely wolf him self, og så blir det et par telefoner til verkstedet som bare fire dager før hadde tatt storservice på kjerra som skulle være vårt fremkomstmiddel på denne turen. Jeg skal ikke skyve noe under en stol, jeg var rimelig irritert, men det kom frem etter hvert at feilen lå i et defekt oljefilter, reklamasjon, og verkstedet var off the hook fra min side. Bare flaks at Bjørn hadde et filter som passet! Håkon har nå fått en god dose med kjendis-treff, så litt etter timeplanen, rullet vi videre nord, igjen. Det ble en sen ankomst til turens første basecamp, Gausdal, rundt 23.30. Vi fikk kosa med Timmy, hunden pappa og Anita tok over fra oss fordi han markerte over alt, (det har han slutta med der, ingen tispe) Vi fikk varm og god kyllinggryte, prata litt og så var det natta og lading til en ny dag.
En dusj, frokost og fanten hadde fått sitt, avsted bar det videre nordover. Raskt kom vi oss til Trondheim, og etter dette var det bare å gnage på videre, noen korte stopp for å gå på do, lufte Wilma og finne noe mat å putte i nebbet. Ingen uhell med bilen, alt var bare velstand, vi trillet gjennom Trofors og rundt 22.30 gikk jeg med raske skritt inn på Kiwi i Mosjøen og lugga til meg noe mat, og snaue to minutter etterpå parkerte vi utenfor Mosjøen apartments som var akkurat så bra som jeg håpet det skulle være, og billig! Lov å ha Wilma med inn, som var hele poenget med å overnatte der.
Bilde tatt under sjåførbytte og tissepause langs veien.
To dager på veien, men vi hadde lengste etappen igjen på dag tre, omtrent 90 mil, og 90 mil er langt. Vi fikk sjekka ut, trødd i bilen det vi hadde lirket ut, og satte snuta mot nord. La meg bare si at naturen, fjell og fjord langs veien er helt fantastisk, OMG! Jeg kunne stoppet hele tiden for å ta bilder. Vi kunne ikke vært mer heldig med været som var helt kanon hele veien, og solnedgangene blåste meg av banen hver kveld, jeg er stolt av å bo i et så vakkert land. Timene gikk, så til slutt kjørte vi i tussmørket, sakte med sikkert litt nærmere hjem.
Nordlys over fjøsen <3
Den følelsen å se skiltet med Burfjord på, som er sentrum i kommunen, trille på veier jeg kjenner, passere hus hvor onkler og tanter bor og sikkert lå og sov, for så å ta av mot Jøkelfjord, oppover dalsida og vel på toppen kunne peke på nordlys! -Eg hadde glemt at det e nordlys her, kom det fra Emma. Månen var nesten full og lyste opp de hvitkledde fjellene for alt den var verdt. Endelig kunne jeg trille inn på tunet, til stedet jeg har kjempet for å få, “bestemor-huset” <3
-Her e eg bestemor, eg kom!
Jeg har alltid følt at bestemor ønska meg her, ikke bare på besøk sommer og jul, men at ho oppriktig tenkte jeg ville ta vare på stedet og la det gå videre i arv, holde det i slekta.
Hus trenger folk, og dette huset trengte det nå. Det har jo alltid vært lys i vinduet, varmt i stua, ei seng å sove i, og brødskive med moltesyltetøy, lukt av nykokt kaffe og bjørk som blir fyrt på kalde dager.
Wilma mener hus trenger hund også, jeg er helt enig.
Flokken min som ble med på reisen opp har vært ingenting annet enn eksemplariske! Og mottakelsen her vært varm og omtenksom fra fine folk, og selv om vi ikke blir arbeidsledige med det første, om noen gang, så har det vært tid til litt påske-kos også <3
Og nei, jeg har ikke reist ifra skattene mine i sør <3 Jeg reiser aldri fra noe eller noen, det er mer avstand, og skulle noe skje så svinger jeg meg fort rundt og kommer susende.
Veronica
