Vet Erna hva hun snakker om?

Erna Solberg om AAP

Statsminister Erna Solberg (H) Sier om AAP(arbeidsavklaringspenger)

  • AAP er en midlertidig ytelse som skal være der for at du skal bli ferdig avklart.
  • AAP er et ryddig system som har erstattet ganske mange andre ytelser
  • Utfordringen med AAP er at det ble et venterom, hvor det ikke ble gjort avklaringer på en god nok måte
  • Vi har brukt mer ressurser på avklaring. Vi sørger for at nav skal følge tettere opp de enkelte brukerne, derfor har vi en rekke andre tiltak
  • Det er blitt gjort endringer i utdanningsordningene og kvalifiseringsstønad, det betyr at personer som har vært parkert i AAP skal kunne bruke de andre ordningene fordi de egentlig ikke er syke.
  • Målsettingen er å få alle avklart innen de tre årene, eller med en utvidet ordning
  • Etterslepet vi har på det, jobber vi nå med å få gjennomført.

Detter er svarene Statsministeren kom med på spørsmålet fra Bjørnar Moxnes (Rødt) som var, – Hva tenker statsministeren om behovet for nødvendige endringer for å sikre at ingen mister rettet til AAP før de er avklart, enten til arbeid eller trygd?

Jeg oppfatter personlig svarene som utydelige, vinglende og langt fra skarpe nok til å tro at regjeringen som styrer i dag har AAP høyt på oppe på prioriteringslisten sin, det var strengt tatt knapt nok et svar på spørsmålet men en rekord i å ro seg vekk.

En midlertidig ytelse som er der til du er ferdig avklart? Langt ifra! En kan fint stå i AAP, før var det i fire år og enda ikke bli avklart og for mange betyr det stopp på AAP og neste steg er sosialstønad.

AAP er et ryddige system? På hvilken måte? Sett vekk fra at flere andre ytelser er kokt ned til ett. Det er ikke forskjell på de som sliter med å finne jobb og de som ikke kan jobbe fordi helsa ikke duger. Resultatet er at AAP tiden for de som er syke kan gå ut på å lære seg å søke jobb, etter at det har finpusset på sin CV, kanskje blir satt til å vurdere omskolering, uten en tanke på at problemet er helsa. For de som mangler kompetanse og utdannelse er det sikkert bra at det er gjort endinger i utdanningsordningene og kvalifiseringsstønad?

Jeg har ikke merket noe til ressursene regjeringen sier de har brukt på AAP, og heller ikke lagt merke til at nav følger meg tettere opp. Bare det å få tak i saksbehandler tar jo opp imot to til tre døgn. Selv har jeg møtt min behandler i nav lokalt en gang på de rundet tre årene jeg har vært her i denne kommunen. Det har vært jeg selv som har fulgt opp og vært på tett ballen.

Nå skal personer i AAP avklares på tre og ikke fire år, noe som betyr et større press på nav, på helsevesen og på brukere av AAP. Da vil jeg anta at det er blitt ansatt flere i nav, slik at de får tid til å følge opp hver enkelt bruker, og at helsevesenet har kapasitet til å ta imot de som blir henvist. Det er en normalt men en del ventetid for å komme inn til konsultasjon, og det er ingen som stopper AAP-klokken, den tikker og går.

Samtidig som det nå skal avklares på minimum tre år, finnes det et etterslep det jobbes med, nå er ikke jeg sylskarp i matte, men det forteller meg at det nå skal både avklares på kortere tid og ryddes opp i gamle saker, så da ser vi vel snart nav-ansatte øverst på AAP listen, utbrente og syke.

Nei du Erna, her har du latt ting skure i vei og rett og slett ikke brydd deg hardt nok. Jeg er en av dem som mistet AAP etter om lag 4,5 år, som fikk avslag på uføresøknad første gang, som har måttet gnage på i over ett år til før jeg kom gjennom nåløyet. Jeg har vært tett på nav, ikke motsatt. Jeg har vært fortvilet, utslitt og fly forbannet mer enn en gang på disse årene, samtidig som jeg har hatt et personlig oppgjør med meg selv for å kunne godta situasjonen og helsa mi, jeg får ikke til det jeg en gang kunne, jeg mistet meg selv og en del av min egen identitet. Inntrykket av de på nav er at de prøver å trø vannet, de prøver å hjelpe, de forstår, men jeg vil tro at pulten flyter over med arbeid, brukere er navn og tall, ikke ansikt.

Jeg er oppriktig bekymret for de som kommer bak meg, de som blir syke og må innse at arbeidet må legges ned, men som tror at de blir fanget opp av velferdsstatens sikkerhetsnett, som tror at sykdommen deres er så åpenbar at ufør ikke skal bli et problem å få. Pokker heller, ikke engang ofrene fra Utøya har hatt enkle møter med velferdsstaten, de vi skulle ta så inderlig godt vare på.

Erna, du og dine regjeringspartnere får ikke min stemme.

Endelig kom svaret jeg har ventet på

Hadde jeg hatt den minste anelse da jeg gikk inn i arbeidsavklaring om hvor utrolig utmattende og frustrerende det skulle bli, hvor langvarig og til tider sykt irriterende, for ikke si frustrerende, ja da hadde jeg ikke trodd det!

strekk-ut
strekk-ut, slik kan deler av dagen gå, strekk ut på benken med tanker i hodet om alt man kanskje burde gjort, men må bare hvile litt først.

Hvor mange blodprøver, sjekker, samtaler, nedslående tilbakemeldinger, meningsløse tiltak, og hele tiden en form for trussel hengende over deg som en mørk finanssky, om DU ikke stiller i møte, tiltak, ja hva enn nav pålegger deg så stopper vi pengene dine.

Joda, jeg forstår godt at det stilles krav for å bli ufør, det skal ikke være mulig å valse rett inn i statens lommebok og forsyne seg, men det er ikke til å komme ifra at det er et system som er tungvint, lite effektivt og kan i verste fall knuse mennesker, gjøre dem sykere enn de er eller presse folk ut i et arbeidsliv de overhodet ikke har noen mulighet å være i på sikt.

Etter omtrent fem og et halvt år fikk jeg fredag meldingen jeg bare har drømt om de siste par årene, jeg er 100% ufør i følge nav. Noe å juble over tenker du kanskje? Ja det er faktisk det når en ikke har en frisk kropp, når en ikke kan være i ordinært arbeid. Alle har en rest-kapasitet, joda, jeg kan bevege både armer og ben, jeg kan gjøre ting, men langt fra så mye som da jeg var frisk og jeg vet aldri når jeg kan ta en økt, men jeg har lært meg å leve med det, kroniske smerter og utmattelse, altså Fibromyalgi. Fredag var jeg happy som faen, en lettelse over omsider ha trengt gjennom etter mange år i usikkerhet, jeg er fremdeles happy, kan nesten ikke tro at det er sant.

AAP perioden var før på fire år, nå som den er kuttet ned til tre år lurer jeg på hvor mange som kommer til å sitte uavklart og motta sosialstønad? Kuttes AAP tiden ned må det sterkere lut til både hos nav og helsevesen, bare det å komme seg til en smerteklinikk kan jo ta år og dag, for ikke å snakke om andre steder du gjerne må innom for å få avklart hele skrotten din, mens AAP klokken går, det er ingen time out der.

Jeg vet ikke om det bare er et rykte, man får håpe det, men det er visstnok en kjensgjerning at mange får avslag på første uføresøknad, det skjedde med meg i fjor. Avslag fordi jeg ikke hadde vært hos revmatismen, et sted jeg var henvist tre ganger fra legen, hvorpå revmatismen ønsket noen prøver tatt av meg først, som ble utført og sendt dem, men som ikke gav grunnlag for å gi meg en time, ikke før avslaget på ufør ble begrunnet med at jeg altså trengte å bli undersøkt av dem, da først fikk jeg en time, og det skulle gå 13 måneder til før ny søknad om ufør endelig kom tilbake med et positivt vedtak.

Lettelsen jeg kjenner på nå er enorm, for det har vært mange stunder der jeg har hatt lyst å ringe nav og si, HEI! Vet dere hva? Jeg orker ikke dette mer, bare stryk meg av listene deres, jeg skal klare meg på en eller annen måte, men om viljen er der så henger ikke kroppen med.

Når jeg først fikk saken min gjennom så føltes det som jeg ankom et varmere sted, til et sted hvor jeg er akseptert og respektert og trodd, Fibromyalgi er ikke kjent for å være en enkel diagnose å slå gjennom med, så det kjentes som en seier for oss med diagnosen. Det å kunne planlegge livet litt mer, for en gang skyld bare senke skuldrene og vite at jeg har en økonomi som ikke kan bli vekke over natten, som ikke må søkes på nytt om, som ikke krever at jeg er i noe tiltak med tiltaksplaner, aaaah det er godt å føle seg fri.

Til deg som er i AAP, som skal søke ufør. Vær påskrudd! Du må spørre å grave, vær helt sikker på at alt som sjekkes kan er sjekket før du leverer inn en søknad om ufør, vær litt kritisk til ditt lokale nav-kontor, de kan mene saken din er biff, men de som faktisk behandler den kan se annerledes på det, for det er ikke ditt lokale nav og din saksbehandler som avgjør om du får søknaden godkjent eller ei. Purr når ting tar tid, ikke la dem glemme deg, uker blir fort måneder og så blir det år, AAP er nå kun tre år, og det er vanskelig og få forlenget AAP perioden, så bruk tiden godt.

Jeg er ikke imot nav-ansatte, de aller fleste der har vært veldig hjelpsomme, joda, et par klabb-til-tryner har jeg møtt, men de prøver bare å utføre en jobb i et system som tydeligvis ikke bare er enkelt for dem heller å snu seg rundt i.

Men NÅ, nå kan denne nye epoken i livet mitt virkelig bare starte og det gleder jeg meg over, det lønnet seg til slutt å ta opp kampen for egne rettigheter, og i tillegg har frøkna mi snart sommerferie og vi kan glemme tide og alarmer i mange uker.

 

Veronica

Blodig alvor

Det ble legevakt og sykehus forrige onsdag, tankene mine var over alt, for hva kom de til å finne ut? Hva skjer nå?

Det har vært stille fra meg i en måned og vel så det, noe som skyldes flere faktorer egentlig. Jeg orker ikke produsere innlegg bare for å ha delt noe en dag, jeg har prioritert andre ting og jeg finner ikke greia mi, min identitet i bloggverden, jeg er liksom all over the Place, men det er vel en greie det også?

Mye har skjedd siden 9. mai da jeg postet siste innlegg, så hvorfor ikke begynne med det siste først? Jeg skrev om overgangsalder og hvorfor vi ikke snakker så høyt om den, for den inntreffer hos alle kvinner før eller senere, og selv var jeg begynt å tro at kanskje den tiden nærmet seg for meg, mye fordi mensen forandret rytme i form av å komme før, den varte lengre og endret seg rent blødningsmessig også.

For en god uke siden hadde jeg legetime, mensen hadde da holdt på i nesten 14 dager, får da være måte på! Jeg er en som søker svar og hadde selvsagt lest meg opp, og dette kunne være alder, det kunne være stoffskiftet og det kunne også være den stor stygge kreften, og det siste er stort sett svaret på alt om du søker opp symptomer på nettet, kreft. Uansett så fikk jeg treffe min nye fastlege, han tok dette på alvor og var enig i at dette skulle vi finne utav, ellers litt praktisk info og blodprøver skulle tas, vi ble enige om at jeg skulle komme mellom 08.00 og 10.00 neste dag, da jeg måtte faste først.

Jeg var i storslag etter legebesøket, dro hjem og styrte litt på der før jeg drar for å handle og hente frøkna på skolen, høy musikk på i bilen, fint vær, det var en god dag. Har parkert bilen og skal inn på butikken, sette ett ben utav bilen, reiser meg og kjenner at jeg blør gjennom buksa, sånn skikkelig. Lang historie litt kortere, handle kan jeg glemme, men får henta frøkna og kjører hjem, og på trappen hjemme forstår jeg at dette er mye blod på vei ut.

Vagger inn på badet, stiller meg i dusjen for å kle av meg og det bokstavelig talt “floppe” ut koagulert og friskt blod, det ser ut som om noen har begått drap rundt meg. Jeg er 42 år nå, jeg er husmor, så ja, jeg begynte straks å vaske opp, med badehåndkle mellom bena, etterpå gikk jeg inn i stua og forklarte frøkna at jeg måtte ringe legevakten, og hvorfor. Jeg bor landlig til og legevakten som er sentralisert til Haugesund ligger omtrent 30 minutter unna, ikke så langt men langt nok, og vi snakker ettermiddag og mer trafikk. Om jeg kunne kjøre selv? Det var spørsmålet jeg fikk, og det vi ble enige om at jeg skulle gjøre, kjøre selv. Før jeg drar går jeg på badet for å kle på meg en stor sort joggebukse og prøve å finne noe som jeg ikke blør gjennom, men allerede på do forstår jeg at å kjøre selv kan by på en risiko, jeg blør heftig, og ringer straks opp legevakten igjen, som setter meg over til AMK, som forteller at det går raskere om jeg transporterer meg selv til byen.

Jeg sitter i bilen, kjører selv med beskjed fra AMK om å stoppe til sides å ringe om jeg skulle føle meg uvel på noen måte, viktig at jeg hadde lav terskel for det. Uvel som i svimmel, kvalm, slapp, men hva med uvel fordi du kjører fra en litt bekymret datter, fordi du selv lurer på hva faen som skjer, og hvor god dømmekraft har jeg i en slik situasjon? For alt jeg vil er desperat å få hjelp, i frykt for å blø ut.

Legevakten er ikke noe trøstens sted, blodtrykk, puls og et stikk i fingeren, noen spørsmål fra en lege som lurte på om jeg hadde rukket å blø ut ett nattbind på en time, eller to bind i timen? Hallo?! Vi snakker badehåndkle, svarer jeg. Så ble jeg liggende, før de ønsket en urinprøve, sjekke at jeg ikke var gravid, sukk….urinprøve i blodbadet og gravid kan jeg ikke være så…

Jeg fikk omsider to alternativer, som var å dra hjem med noen blod-stopp tabletter i lomma, ringe legen neste dag som igjen skulle henvise meg til gynekolog, eller dra på sykehuset og få sjekk av gynekolog nå. Jeg valgte det siste selvsagt. – Bare henvend deg på akuttmottaket du, sa legen. Det hører til historien at jeg traff gubben på vei til legevakten, så han kjørte meg siste biten og dro etterpå hjem til frøkna, sånn at hun ikke skulle sitte alene og lure på ting. – Hvordan kommer jeg meg til akutten?, spør jeg. Taxi, eller pasienttransport, begge deler koster.

Velferds Norge meg midt i ræva! Jeg ringte mamma, hun fikk meg til akutten og da jeg gikk inn fikk jeg klem og beskjed om å slappe av, and so i did.

Innen 15 minutter var jeg på gynekologisk, fikk armbånd som betyr du legges inn, ble tatt prøver, samtale med gynekolog som også utførte en undesøkelse av livmoren. Det var tykke slimhinner der og polypper, hinner ble sugd ut, vondt som faen men det skulle hjelpe meg for å i fremtiden få mindre blødninger. Polyppene kan fjernes men da med et inngrep. Jeg ble anbefalt hormonspiral for å hemme eller stoppe mens-blødninger på sikt, men fjerne livmoren var liksom ikke et tema, den var god å ha så sant det ikke var medisinsk årsak til å fjerne den.

Jeg har helt siden mamma fjernet hele ruklet grunnet kreftceller tenkt at dette kommer til å skje meg også, bare spørsmål om tid. For omtrent 1 1/2 år siden var jeg hos gynekolog for å sjekke om det var mulig å få fjernet livmoren, som en forebygging og for å få fred i hodet, for tanken om at noe guffent kunne skje lå der. Livmoren min var tipp topp, celleprøve ble tatt og alt var i skjønneste orden, ikke er livmorkreft arvelig hjeller, anbefalt ny sjekk om fem år, FEM år er lenge synes jeg, hva om celledeling skjer i det jeg går ut av den døren? En del av min begrunnelse for å få den fjernet er Fibromyalgien min, jeg vet ikke om jeg kan klare å skille fra hverandre symptomer som kan høre til kreft mot de plagene jeg har ellers, fibroen oppfører jeg seg jo på så mange måter, lett å gre alt under den kammen. Det har vært min Akilles, å engste meg for livmorkreft, så når jeg da begynte å blø slik jeg gjorde, da er det lett å tro det verste. Nå mente det på gynekologisk at alt var bra, foruten om tykke slimhinner og polypper, men jeg må være sikker.

Gynekologen tok prøver av hinnene, men ikke celleprøve, ikke nødvendig siden det bare var 18 måneder siden sist jeg hadde gjort det. Jeg fikk dra hjem, fikk blod-stopp piller og beskjed om at det ville komme et brev fra dem. I morgen skal jeg til legen min igjen, ta de blodprøvene jeg ikke fikk tatt sist, og jeg skal be om en henvisning til gynekolog, jeg skal ha ny celleprøve, jeg skal også forklare at jeg skal ha vekk den livmoren, og det gir jeg meg ikke på. Orker ikke bekymre meg mer over den, får jeg disse ekstreme blødningene igjen? Om jeg fjerner polypper, vil de komme tilbake? Kamuflerer jeg et problem ved å sette inn hormonspiral? Kall meg gjerne hysterisk, men hvem passer på helsa mi om jeg ikke gjør det selv?

Sjekk deg kampanjen, startet av Thea, hun fikk kreft og døde. Flere har i ettertid fortalt at de hadde sjekket seg, likevel fikk de celledelinger og kreft, ting kan overses i helsevesenet også, feil kan skje. Føler jeg leser om kreft over alt nå, så på toppen kommer det melding fra Komikerfrue at hun har fått livmorkreft, igjen. Jeg er helle føre var, enn etter snar. Skal senke skuldrene litt når jeg får et definitivt svar på en celleprøve at alt er ok, men like forbannet skal jeg jobbe for å få livmoren min fjernet, det er tydeligvis aktiv om dagen, ikke på å bære frem barn men på alle andre mulige måter, kanskje den kjeder seg? Legene kan få den til forskning!

Avslutter med å si, sjekk deg! bare gjør det. Fort gjort. Har det oppstått endringer? Sjekk deg igjen, for jo før du oppdager at noe er på gang om det nå er noe da, så kan du ta rotta på det!

 

 

Kan vi endre fokus?

Så er vi i gang igjen, arresterer og kommenterer konfirmasjon over en lav terskel, det er det samme hvert eneste år, og fokuset er penger! Medier og banker vet å utnytte denne våren som andre vårer før med å skape debatter, og som alltid er det hvor mye gir man en konfirmant i gave?

Rådgivere fra banker har laget lister over hva som er normalt og gi, enten de er besteforeldre, tante, fadder, venn av familien eller hva konfirmanten selv skal gi til sine venner som også konfirmeres. Kommentarene lar ikke vente på seg, forslag er jo kjekt å få, men jeg ender opp med en dårlig magefølelse uansett, selv om det over hele linjen ligger en undertone at man skal gi det man har økonomi til og at konfirmanten skal være takknemlig uansett.

Det er lov å tenke utenfor boksen! DIY, del heller slike tips.

Hva med alternativer til feiring, kanskje en festdrakt gjør samme nytten som en bunad? Vi vet jo at ikke alle konfirmanter er i nærheten av utvokst og må sy om hele bunaden til slutt, eller kanskje vil egentlig ikke konfirmanten ha bunad? Det er ikke alle 14-15 åringer som synes det er et ok plagg å ha, til den prisen i tillegg. Om onkel ikke har masse penger i en Amerika-koffert, så kan han kanskje gi en opplevelse, mulig han er en dreven fjellmann som kan invitere til en super helgetur, i rene Monsen stilen? Kanskje minstepensjonist og bestemor kan finne frem et gammelt smykke som aldri mer blir brukt eller passer til fingrene som en gang var slanke, få det pusset og gi det vekk?

 

Forslag som at konfirmanten kan velge et veldedig formål og donere vekk hver krone? Seriøst?

Er bunaden en gave eller skal konfirmanten få gave fra foreldrene sine utenom?

Ikke legg kontanter i kortet, for da kan vi skåne dem som ikke “gav så mye”, for da viser ikke summen du gav på gavebordet, og da spør jeg, hva skjedde med at en gir det man kan eller ønsker og hvorfor skal det skjules? Da lager vi jo skam over noe som er poenget at vi ikke skal skamme oss over!!

Kan vi la denne fine konfirmanten få litt tillit? Og kan vi slutte å lage dårlige vibber som nærmest gir en konfirmant en dårlig følelse av å være grisk og ego. Det er snart slik at konfirmanter står rundt å forteller mamma og pappa at de trenger ikke noe stort selskap, trenger ikke bunad, og si til gjestene at de trenger ikke ta med noe til meg, doner det heller vekk om trangen for å gi er stor.

Jeg unner ungdommen gaver, heder og kos.

Klasseskille, det er noe vi ikke ønsker å ha, vi vil ha like muligheter og lik lønn, og likt alt, men slik er det ikke og det vet vi. Det er familier som er bedre stilt enn andre, og det er begge sidene av et slikt skille klar over, men ingen dømmer den andre, eller gjør vi det? For der har du i tilfelle problemet.

Jeg mener at vi skal gi konfirmantene såpass tillit at de vet å forstå og håndtere seg selv og sine venner på en god måte. De er i de voksnes rekker, pleier alle og si i sine taler, så la dem få denne tilliten, at de er så voksne at de ikke gnir sin velstand inn i trynet på de som ikke fikk like mye til komfen, for det er det vi voksne er redde for, eller? Vi kan ikke beskytte dem fra forskjeller, men vi kan lære dem om det, og i den læren kan det godt komme frem at forskjellene mellom 15-åringer i dag, kan endre seg og om de selv vil så kan de jobbe for å nå sine egne mål i fremtiden, ingenting er hugget i stein når du er 15 år, mulighetene ligger bare og venter.

Gratulerer til alle konfirmanter, du er unik og betyr mye for noen, og det er viktigste av alt ❤️

Vet du hvilken dag det er i dag?

Vet du hvilken dag det er i dag? Det er frigjøringsdagen. Kjedelig lesning tenker du, gidder ikke, gi meg heller 17.mai, champagnefrokost og is!

På sykehjem møtte jeg en mann som hadde overlevd konsentrasjonsleir, en norsk mann fra Hordaland. Han slikket morgendugg av egne skosåler, gammelt brød var vanlig mat å få, men noen ganger var han redd for å spise det, det kunne være forgiftet. Han ville dø, men han kunne ikke svikte kone og barn som ventet på han hjemme i Norge, så døden var ikke et alternativ.

Bestemor sin bror skrev dagbok under krigen og denne har min kusine skrevet av og delt med oss i familie, og etter å ha lest siste innlegget om nettopp frigjøringen i dag, så løp jeg ut med klump i halsen og fikk opp flaggene jeg har, for ja, her skal det flagges!!!

Tenk deg fem år som evakuert i eget land, du kan ikke foreta deg stort, bevege deg hvor som helst eller når som helst, du lever på det du kan få, hjemmet ditt er svidd ned, ikke bare ditt men hele fjorden du kommer i fra er brent opp. Du blir tatt imot av fremmede mennesker, tilsynelatende forståelsesfulle for hva du står i, men med tiden får du kjenne at du er en byrde, bryderi, du hører ikke til, og alt du ønsker er frihet og muligheten til å reise hjem og bo i ruinene.

8. Mai -1945 var Norge er fritt land, ryktene hadde gått flere dager i forveien, helt utrolig hvordan nordmenn i den minste lille avkrok fikk meldinger om rikets tilstand. Den 8.Mai sang nordmenn igjen fedrelandssangen, høyere og rett fra hjertet enn noen gang før. Norske soldater kom hjem, noen med grusomme historier om tortur og faenskap ingen kunne forestille seg. De såkalte tyskertøsene fikk jobben med å vaske ut tyskerbrakkene og hus tyskere hadde brukt, de stod ikke høyt i kurs.

Teksten over er et utdrag fra bestemor sin brors dagbok. I dag har vi forståelse for at kjærlighet kunne oppstå selv mellom nordmenn og tyskere under krigen, ikke alle var djevelens sendebud, men særlig godtatt blant egne på den tiden ble du ikke.

Nå ville de evakuerte hjem, mine besteforeldre var blant dem. Bestemors søster fikk raskt reise hjem fra Tromsø med skipet Luna, merkelig sammentreff at barnebarnet på ett år heter nettopp Luna. Da hun ankom Jøkelfjord og kunne ro innover var hun helt alene, det sludda og fjorden var ikke til å kjenne igjen, uten hus så alt annerledes ut, hun ante ikke om noen var der i det hele tatt, men det var det.

Jeg kjenner bare Jøkelfjord som et sted med hus, fjøs og båter, trygge og gode hjem vakreste omgivelsene, for meg er krigen historier, mens for et par generasjoner siden var krigen en del av livet.

Vi har lært om 2.verdenskrig, om Hitler og jødehat, konsentrasjonsleirer og gassing, men vi kunne med fordel ha lært mer lokalhistorie fra stedene som vi kjenner til i dag. Det er kanskje da det går opp for hver enkelt hvordan det var å leve under krigsforhold. Det er ikke en krok av dette landet som ikke har en historie fra den tiden. Farmor fra Haugesund hadde lite stygt å si om tyske soldater, det gikk ikke så hardt for seg der, mens i Nord Norge var det en litt annen historie, Oslo har sin, Telemark sin, osv.

1945, det er lenge siden, men det betyr på ingen måte at vi skal ta friheten vår for gitt, eller glemme de som måtte stå i elendigheten og de som kjempet og var tro mot landet selv under tortur.

Når jeg tenker på dette blir det helt rart å se og lese hva mange er opptatt av i dag, veldig mye er overflatisk og fullstendig meningsløst! På den andre siden er vi frie til å gjøre akkurat hva vi vil, være seg nytt negledesign eller plukke plast på stranden.

Aldri glemt

For fem år siden satt jeg på jobb, var live på radioen da min kusine sendte melding om at farmor nå virkelig lå helt på det siste, jeg fikk rundet av timen jeg var i, overlatt resten av sendingen til sjefen og kjørte opp til sykehjemmet. Farmor hadde vært nære på å dø fra oss en gang før, men denne gang var det ingen tvil. Hva følte jeg? jeg følte lettelse på hennes vegne, at hun skulle få slippe mer, hun hadde lidd under at husken ble verre og verre, til slutt var det lite som var igjen, hun  kjente ikke igjen pappa, sin egen sønn. På tross av demens så var hun relativt sprek og snakketøyet fungerte bedre enn noen gang før, litt for godt til tider. Hun kunne fremstå som kvass og kritisk, men vi som kjente henne visste jo at damen var god som gull.

Da jeg kom inn på rommet hennes var det masse familie samlet der, og hun lå der i sengen så liten og sliten av livet. Det var en fin og lun stemning, vi hadde alle giret ned litt men vi mimret om gode tider, lo litt og byttet på å stryke litt på henne og holde hånden.

Plutselig sier min kusine som er sykepleier at nå, nå sovnet hun inn og jeg var ikke forberedt i det hele tatt på min egen reaksjon, FARMOR! Livet mitt med henne flashet revy foran øynene mine, alle klemmene, den gode latteren, så kjekt det var å være med henne, hun lærte meg å bake alt fra vafler til kaker, båtturer, hjelp og omsorg. Jeg brast i krampegråt, og av alle personer som var tilstede så var det min onkel som holdt rundt meg og trøstet, han som er barsk og ikke akkurat viser følelser, han lot meg hulke i vei og sa det var greit.

De siste årene av hennes liv så jeg henne ikke for ofte, med fire barn, to bonus sønner, jobb og mye å styre med på personlig plan, samtidig som det var vanskelig å treffe henne når jeg tydeligvis gjorde henne oppskjørtet, hun ville hjem, hun ville ha bil og leilighet og hun koblet ikke alltid hvem jeg var og kunne være spydig og frekk da hun ikke forstod hvorfor jeg brydde meg om hennes liv, og hvordan hun hadde det, men jeg var innom på noen kjappe visitter.

Men for en dame hun var, hun lot ingen tråkke henne ned, hun var stridig men god, beskyttende over dem hun var glad i, hun har vært med på å gi meg ben i nesa og en sterkere ryggrad. Vi hadde ingenting usagt jeg og farmor, vi var glade i hverandre og den kjærligheten bringer jeg videre til mine egne barnebarn, for jeg håper at de en gang tenker like godt om meg som jeg gjør om mine besteforeldre.

 

Tre ting som kan få meg i skikkelig dårlig humør

Det er spesielt tre ting som kan få meg i dårlig humør.

1- Når jeg er sulten. Lavt blodsukker gjør at det aller fleste får litt kort lunte, så et godt råd på veiene er å ikke mase på et sultent menneske.

2- Når jeg er trøtt. Har jeg blitt vekket fra en kvil, måttet stå opp fryktelig tidlig, eller ikke fått lagt meg når jeg burde, da er det best å bare la meg være.

3- Rot og skitt. Jeg takler ikke at hjemmet mitt er rotete eller skittent, det bør være relativt godt på stell hele tiden.

Sist søndag hadde jeg bestemt meg for å gjøre et ærlig forsøk på å sove lenge, jeg trengte det og det er sjelden jeg faktisk klare å ligge frempå. Innbitt overså jeg fuglene som ropte i trærne, at det ble litt lysere på soverommet (lystette gardiner meg midt i ræva) Jeg klare å overse at jeg var bittelitt tissetrengt og jeg klarte å overse at gubben snorka så heftig at det hørtes ut som om han skulle inhalere sine egne baller med anus!

Der hadde jeg overvunnet og oversett flere hindre som vanligvis ville vært nok til å få meg opp på bena, da skjer det! Våkner av at begge hundene nærmest klikker, og når de reagere på den måten da er det noe, og det var det. Utenfor står en hyttenabo og tapper på døren, litt sånn forsiktig for ikke å vekke oss om vi sover? Naboen er en hyggelig kar, men å være den som vekker meg på en søndag jeg endelig har klart å sovne igjen er ikke populært, hadde jeg levd i den ville vesten så hadde det blitt lagt ut skuddpremie. Men, når jeg hadde fått mine to kopper med kaffe og tørka sukaten ut av øynene, ja så gjorde det ikke noe å bli vekket, stakkaren kunne jo ikke vite at vi sov.

Når det kommer til mat og søvn som en kombinasjon, jeg jobbet masse natt før og det skal sies at det var skamtungt å våkne midt på dagen enkelte ganger og det første spørsmålet jeg fikk var, – Hva blir det til middag? Ungene var kommet hjem fra skolen og min yngste sønn elsket middagsmåltidet mer enn mye annet, men jeg lærte dem alle ganske kjapt at mamma MÅ få femten minutter til å våkne på før dere kommer med spørsmål som hva det blir til middag, om jeg kan skrive under på en prøve eller om jeg kan kjøpe noe.

Rot og skitt, jeg har vurdert å flytte på dagen et par ganger, eller ta inn på hotell så de hjemme kan få rydde etter seg og ringe når det er klar bane. Når gubben hadde daua fra alt ansvar og til sammen seks unger hadde gått av skaftet, huset var totalt endevendt og lignet ikke på det hjemmet jeg dro fra tidlig en lørdags morgen for å gå på jobb. Det startet i  gangen hvor våte og sørpete klær lå, noen av ungene kom stormene for å fortelle at hunden hadde bæsja i senga til en av dem, grøten gubben skulle sette på kok var svidd så grundig at pannen måtte kastes, det var så og si ommøblert av herjing i alle rom, badet, stua, kjellerstua og noen soverom, det fløt chips på gulvet, ja som du skjønner var det ikke dette jeg ville komme hjem til etter jobb og en tur på butikken. Fristelsen var stor da, til å snu og kjøre og ikke vende hjem før de hadde fikset opp, og gubben skulle fått stått som ansvarlig for at den jobben ble gjort.

En god ting er at jeg hefter meg ikke med hvordan andre har det hjemme, og det er ikke sånn at det må være shine og bling og at folk ikke får leve hjemme hos meg, men ta tingene sine, rydde vekk og tørke opp etter seg, vanlig folkeskikk spør du meg. Det er vel noe med at jeg ser arbeid, for det er gjerne jeg som ender opp med å måtte ta det, rett og slett fordi jeg ikke gidder å gå flere dager å se på rot eller dritt, dessuten så er det litt frekt å labbe inn med sko på en rent gulv, slenge fra seg og ikke tørke opp når du åpenbart har sølt, og bare anta at andre skal fikse opp, litt respektløst.

Nå er jeg heldigvis ikke langsint, jeg tier ofte og bare får ting gjort, men treffer når jeg er sulten og trøtt, og er så uheldig å ikke rydde etter deg…..

 

Verdens beste date!

En vellykket date er en som inneholder latter, kos, lek og at man ikke vil si farvel, og en slik date hadde jeg i dag. Min eldste datter skulle et ærend og lurte på om jeg kunne se etter Luna, barnebarnet mitt, og det passet meg utmerket!

Bildet er tatt for flere måneder siden og med filter, det er ikke min jobb å dele bilder av henne eller andre sine barn på sosiale medier.

Men tilbake til daten. Det ble softis og bolle, en ny kosefille i form av en kanin, det ble lek på senterets lekeplass og det ble kos. Vi trives i hverandres selskap, ikke noe surmuling verken fra Luna (1) eller bestemor (41)

Når mammaen kom i retur fra ærendet sitt var det stort for bestemorshjertet at Luna ville komme til meg og vinket hade til  mor si <3 – Åja er det sånn det har blitt! svarte mammaen til dette påfunnet. Klart det er gøy med bestemor som skjemmer en ut og har sitt fulle fokus på alt du gjør, hadde vinket selv jeg om noen hadde gitt med en slik oppmerksomhet 🙂

Kos med babyer, GØY når de vokser til såpass at man får litt mer tak i hva de vil, viser hvem de er, og om språket ikke er på plass så forstår man hva det går i likevel.

Det er akkurat så stas å være bestemor som jeg hadde håpet, faktisk enda mer. Gleder meg til mange eventyr <3

Naken i hagen

Å sose rundt naken i hagen, luke ugress med bare ræva høyt i sky, klippe plen og trimme bukser, plante og så helt uten klær, det kan vi i dag da det er World naken Gardening day.

Vel, jeg ser utfordringer!

  1. Det er kaldt, brystvortene ville blitt så sammenknyttet og harde at jeg kunne skåret glass, det ville vært skummelt for både planter og meg selv om jeg skulle ha dingla rundt med kvasse nipler.
  2. Flått! Her er en del av disse blodsugende potensielt smittebærende krypene, det siste jeg vil er å invitere dem til mine intimsoner hvor de sikkert ville trivdes godt, for senere be om hjelp til å fjerne dem.
  3. Tror ikke frøkna mi hadde satt pris på det, mulig gubben også hadde blitt litt stressa, og blodpumpa til naboen trenger det ikke.
  4. Brunsneglene ville trodd de hadde fått konkurranse og forsterket styrkene, jeg vil ikke ha flere av dem.
  5. Dyrevernere som kommer for å redde det stranda hvalen og døtter meg tilbake i havet.
  6. Kan ikke være godt å få maur i brunøyet!
  7. Positivt er at jeg kunne fungert som reklame for Blenda, hvit og fin!
  8. Det blåser, det kunne jo blitt gjennomtrekk i hele meg.
  9. Ikke sugen på å bli førsteside i Bygdebladet
  10. Tenk om jeg hadde likt og det ble en vane?

Grep sjansen!

Jeg kan beskyldes for mye, men å gå på stramme dietter og trene hardt er ikke en av dem, men jeg kan bake! I går skrev vi 3.mai og Haugalandet våknet til snø og biler med sommerdekk, det var stort sett en sur stemning på sosial medier, så hva gjør man da? joda jeg grep sjansen til å bruke snøvær som en tynn unnskyldning til å smelle sammen et utvalg kalorier 😉

 

Jo man baker, i alle fall gjorde jeg det 🙂 Viktig å benytte en hver anledning til å spise noe godt, snu det negative til noe bra og kake er bra 😉 Sommerkroppen vil jo alltid være der den, bare å kle av seg og gå ut med hele seg når varmen stiger og solen skinner.

 

Bildet er litt rotete, akkurat som været er her til tider, men her ser du snøfiller som daler over epletreet som er i blomst, litt snodig kombo men det går vel bra. Flere årstider på samme dag er vanlig her.

Dette er bare noen timer senere, solen smeltet det som kom av snø, gav en liten lunk. Jeg kaller dette bildet sau i sol, og ja, jeg fikk lov av sauen  til å dele bildet 😉

Ikke noe snø i dag, ikke enda i alle fall, men jeg måtte berge en tomatplante som stod i drivhuset, det er ikke varmt nok til å drive noe som helst der slik nattetemperaturen er nå, men det ordner seg nok snart, og i mellomtiden mens jeg venter på varmen skal jeg spise kake!