En liten presentasjon

-Se hva katta dro inn….

OH Blogg altså, dette er lenge siden! Kanskje det finnes noen få med god husk som ka ta igjen at jeg har stukket nasen min innom her før, men aldri klart å lande?  Kred til dokker som har gnagd på år etter år som trofaste bevere. Husker du da typ Hei bloggen! virkelig var inn? Da var det en del som håpte på at nok klikk skulle føre frem til rosa slott og glamour, og ord som klikkbait ble til, men det var i “gamle dager” det. NuH er det andre tider, helt andre grunner  til å dele her inne, og det er også på derfor jeg er tilbake, og tro meg når jeg sier at dette har jeg tenkt på lenge.

meg

Planen med dette innlegget er som overskrifta tilsier, en presentasjon. Har du vært i en situasjon som voksen, der du er på en konferanse eller samling av noe slag, og lederen vil sette igang en presentasjonsrunde? Du skjønner at en vil bli valgt til å starte runden, og det føles som russisk rullet, før lederen velger en tilfeldig som må reise seg, og fortelle kort om navn og rykte. Jeg har latt blikket vandre rundt ved noen sånne anledninger og studert de sjelene jeg sitter samlet med, og mens noen ser tilfreds ut er andre bleke, tvinner fingrer, biter negler, og ærlig talt, hadde brannalarmen gått så hadde noen av dem priset herren, kristen eller ei, for det er ikke like enkelt for alle å reise seg å snakke klart og tydelig til en samling fremmede mennesker, ja ikke foran kjente heller.

Jeg er ikke så sjenert, ei heller så redd for å gjøre noe feil, men selv jeg kan kjenne på at det å snakke plutselig er nesten umulig, spesielt om noen ut av intet spør hva klokka er, på engelsk! Nei nei nei…hjernen bare kutter all kontakt til munn, språksenteret flimrer, og ut kommer lyden av den grusomste norsk-engelsken du kan tenke deg. Eh ai think the klåkk is halv, nei, eeh half past…eeeh just see here forr your self….SMIL 🙂

Veronica heter jeg, tatt mitt eget kallenavn Rona til mellomnavn, jeg blir 47 år i mai, så jeg befinner meg i en skikkelig spennende alder vil jeg si, ikke at vi har lært så mye om den, men det skal inntreffe en overgangsalder any time, og jeg lurer på hvor sjarmerende jeg vil bli de neste ti årene etter ar det skjer, ca TI år dere! Hvem i svarteste Helheim vil oss kvinner så vondt? Vi må ha gjort noe utilgivelig engang i tiden, siden denne forbannelsen har tatt oss alle. Vel, det er bare å glede seg tenker jeg. Ellers har jeg kjæreste, og han har fått slite med meg i snart et kvart århundre, kan legge til at jeg har slitt litt med han også, men begynner å tro det er en del av sjarmen. Fire barn har jeg også, venter på en eller annen etterbetaling for den jobben, kanskje når Erna kommer til makta igjen? Idag er vel gjennomsnittet 1,4 barn. Den eldste av barna mine har formert seg, og gjort meg til bestemor til de to søteste blondinene! Yngste datter har også barn, blond hun også, eller hund også. Wilma er det beste snutedyret i verden, snart fire år, en “pandemi-hund” og ja, passelig bortskjemt som hunder fra den epoken jo skal være. Jeg har hatt jobber som pleieassistent, lastebilsjåfør, kjørt budbil, renhold, påsmurt mat, lage mat på hotellkjøkken, og lokalradio, men jeg er 100% ufør og har vært det en del år nå, bare nå og da er jeg med på lage noen stikk eller snakkesaker i radioen, og det kjennes godt, da det holder hjernen litt opptatt og tunga skarp!

Hjem, kjære hjem. Åpenbart ikke et bilde tatt nå, men fra en sommer for (snart) to år siden-

Hvorfor er jeg plutselig her inne og plaprer i vei? Jo, jeg har gjort noe voksent, fått til noe jeg nesten ikke vågde drømme om, tatt et kvantesprang for å si det på den måten, og det er dette jeg har holdt litt for meg selv, som om jeg fryktet at ved å si det til verden så skulle boblen sprikke! Jeg klarte å lande huset (småbruket) som besteforeldrene mine bygget etter krigen, der mamma og hennes syv søsken alle har hatt sitt hjem. Bestefar døde flere år før min tid, men bestemor, hun var jeg virkelig glad i, og hun dro over på den andre siden i 2005, omtrent åttemåneder senere fikk jeg min yngste datter som ble oppkalt etter sin oldemor Emma. Det er en liten tvist på dette jeg forteller deg nå, for eiendommen ligger omlag 220 mil nord for hvor vi bor nå, og dit setter vi kursen torsdag. Derfor passer det for meg å dele fra livet nå, for denne reisen er mer enn 220 mil, den er å dra bort fra den hverdagen jeg kjenner, med folkene den inneholder, mine søte blondiner som jeg er bestemor til, MEN heldigvis forsvinner ikke dette stedet, folkene eller barnebarna sørpå, ett fly, eller lang biltur, så er jeg her igjen, så derfor liker jeg å tenke at jeg reiser til noen, aldri fra <3

Du skjønner lunta? Her vil du få røverhistorier om selve kjøpet, som for min del var en frustrerende prosess, reisen nord, og OH lordy alt jeg har planer for der oppe, altså sånn må det jo bli når jeg har brukt mer eller mindre 18 måneder på å plotte dette kjøpet. Hvert rom i det huset har jeg en ide for, ute også, fjøsen, helt ned til hver minste lille myggjævel som kommer til å plante den blodtørstige snabelen sin gjennom huden min til sommeren!

Jeg håper du blir med på reisen, jeg kan kanskje trenge gode råd og helt sikkert et par heia rop, og sniker overgangsalderen seg inn bakdøren snart, ja da må gudene være med både den ene og den andre!

<3 Veronica <3