Først ble jeg sjokkert, så kom tårene tett etterfulgt av raseri. Så kom jeg til å tenke på alt jeg har hørt, og selv om det er rykter så kan jo mye være sant, eller? Dette måtte jeg finne ut av, jeg skylder Nilus det, og alle andre som har tråkket utenfor gullkanten.
Det er fryktelig vanskelig å vite helt hvordan jeg skal formidle det jeg sitter inne med nå, fordi jeg vil ikke henge ut et menneske og bedriften som drives, men samtidig så er det noe som skurrer, og det går i tilfelle utover noen av de aller svakeste, i dette tilfelle hunder, spesielt de som må omplasseres.
I godt over tyve år etter min egen erfaring, så har det svirret rykter og historier om dette stedet som driver med omplassering av hunder, men som også tar imot hunden din om du skal på ferie eller på jobb, altså et hundepensjonat. Vedkommende som driver bedriften avler også opp hunder som blir brukt av politiet, med stort hell kan det se ut som. Om du trenger å trene hunden din, så kan du få hjelp her. SÅ BRA! Vi trenger alt dette.
Tror det var i 2003 at jeg hentet en Dalmantiner mix. Informasjonen jeg fikk før jeg hentet hunden var at den var virkelig godt trent, kunne masse, var omgjengelig og fin. Seperasjonsangst ble aldri nevnt. Kokt ned, vi kunne ikke beholde Timon, som han het. Da jeg ringer og forteller om en hund som friker ut når han er alene, at han bjeffer hele tiden når vi var borte, ifølge naboen, og sikkert av stress endevender huset, er rådet jeg får over telefonen som følger, å sette Timon i et transportbur, helst et i metall, for så henge kjetting over buret med en sterk sen eller tau, gå ut, og når Timon bjeffet skulle jeg slippe kjettingen ned på buret! Gjenta dette til hunden er stille. Det gjør jeg ikke, var mitt svar, og jeg leverte han tilbake. Damen, for det er en dame som driver denne bedriften, hun var pissesur, og jeg tenkte da jeg dro derfra at hit skal jeg aldri en gang til!
Vel, jeg dro tilbake oktober sist høst. Datter (19) hadde sett at det skulle komme inn en portugisisk vannhund, vi har en hund fra før og hadde tenkt en til kunne være fint, og denne var verdt å sjekke nærmere. Jeg ringte og fikk informasjon, fikk opplest det den forrige eier hadde skrevet om Nilus, og innen typ et kvarter var det avgjort at jeg kunne komme å hente hunden, så vi avtalte en dag.
Dagen kom, jeg og datter kom frem til stedet, jeg med et dårlig minne, likevel med et håp om at den opplevelsen med Timon, og alt jeg har hørt i årene etter bare var uheldige situasjoner, at det var en jungeltelegraf som hadde tatt helt av. Vi ventet ute en stund, før vi ble hentet inn på et kjøkken av en lærling, ei trivelig ung jente. Vi blir fortalt at “damen” kommer snart, hun er bare opptatt med et annet par som også er der for å hente en hund, en skikkelig villstyring. Etter en stund blir Nilus hentet og vi får hilse der på kjøkkenet, noen minutter senere har vi han i bånd for å kunne gå en liten tur utenfor området, og langs grusveien der, føle litt på hvordan han er.
Jeg var forberedt på å ta spenntak i grusen når tid som helst, for “damen” hadde vært tydelig over telefon, og når vi nå fikk han i bånd, at denne karen trengte intensiv båndtrening. Han dro litt, men huket seg raskt ned og gjorde fra seg, ikke en men tre ladninger kom det ut av hunden, og jeg tenkte to ting, hva har du fått å spise, og har du holdt deg lenge? Det ble gitt litt praktisk info om Norsk Kennel Klubb(NKK), rask gjennomgang av det jeg allerede var blitt fortalt før, signerte avtale, så fikk vi se på hvordan det andre paret måtte trene med huden sin fremover, noe som ville være nyttig for oss også, ifølge damen. Jeg betalte, fikk med et bur, leker og en liten boks med tørrfor som fulgte med fra forrige eier. Han fikk også en rask vask før han dro derfra. Datter satt i baksetet med Nilus hele veien hjem.
Vel hjemme var det spennende å la tipsen vår Wilma møte Nilus, noe som gikk helt fint. Han labbet rundt og gjorde seg kjent, luftet seg i hagen, og ganske raskt var jeg blitt mennesket hans. Jeg var blitt fortalt at Nilus måtte bruke halsbånd og ikke sele på tur, sånt at jeg enklere kunne korrigere når han trakk, han kunne også vokte mat, og han kunne bjeffe når noen i familien dro hjemmefra, men det var han ifølge forrige eier blitt bedre på. Tror du jeg ble overrasket da vi gikk første turen, med sele, for jeg orket ikke dra halsen av han på dag en. Nilus gikk som en prins! Om noe så gikk han veldig sakte hjem igjen. Vi gikk over til å gi han vom istedenfor tørrfor. Nilus satt fint og ventet til vi sa værsågod, før han forsynte seg. Har vi fått informasjon om rett hund?
Dagene går, jeg måtte ut å handle, og da fant vi ut at Nilus virkelig ikke likte at jeg gikk, selv om det var andre folk hjemme. Intens bjeffing og uro, ikke spesielt kjekt for dem som satt igjen. Litt bjeffing når de andre gikk ut, men kun i noen sekunder, lyd ble det også når noen kom, eller han trodde han hørte noe, han fant ikke roen om kvelden og begynte å tulle, da la meg bare i sengen, og da la han seg også, minutter etterpå kunne jeg startet støvsugeren eller revet huset, han var rolig og fin. jeg følte meg låst til hjemmet, så jeg tok han med over alt dit jeg kunne, og skulle jeg dra alene, måtte det kamufleres ved at datter tok han ut på tur, om vi ville slippe utagering og bjeffing. Han og vår andre hund Wilma gikk ilag, men hun holdt alltid litt avstand, og det ble tydelig i noen tilfeller at han kunne bli litt tøffere når han ikke fikk henne med på lek, da ble han litt mer voldsom og ville tydelig dominere henne, og det hadde ikke Wilma noen planer om å finne seg i.
Skulle ønske jeg kunne kortet dette ned mer, men litt kjøtt på beinet må det være for at du som leser dette får et større bilde, for nå kommer det ubehagelige.
Summen av mye smått, Nilus burde få et annet hjem, for min del, for hunden Wilma sin del, og generelt for familien. Fryktelig synd, og jeg sloss mot dårlig samvittighet fra første gang tanken om å sende han tilbake slo meg, og det fantes andre grunner for det.
Nå har du reddet en portis!
Heldige han som fikk komme til deg, og slippe den drittkjerringa der!
Dette var kommentarer jeg fikk da jeg delte på Snapchat at jeg hadde hentet Nilus, og snart fikk jeg flere henvendelser som minnet meg på alt jeg har hørt oppgjennom årene. Så å levere han tilbake satt ekstra langt inne.
Jeg motet meg opp og ringte “damen”, og som jeg mistenkte skulle ikke dette bli noen hyggelig samtale. Hvorfor jeg ønsket å levere tilbake er logisk å spørre om, men få meg til å kjenne meg fullstendig kunnskapsløs når det kommer til hund var unødvendig, og midt inne i forklaringen om hvorfor det ikke fungerte ble jeg avbrutt, med et kort, -Ja du har bestemt deg hører jeg, så når vil du levere han? Hun hadde det veldig travelt ,det var så mange hunder som var inne nå, og enda så kom det mange flere. Så jeg sa at jeg kunne ha Nilus en stund til, bare hun legger han ut på nytt, og skulle noen melde seg som vil hilse på han, så ville jeg komme med han. Dette takket hun for, men hun måtte legge på og ba meg ringe om et par dager.
Nilus ble ikke lagt ut, men jeg ringte opp igjen to dager senere, da fikk jeg en avhandling om hvor lett det var å ordne disse problemene med Nilus, om vi bare kom inn dit og tok noen timer med trening, så skulle hun fikse dette kjempe enkelt. Folk kan så lite om hund, sa hun, og igjen kjente jeg meg som en idiot, men vet du, det kan jeg leve godt med! Det jeg ikke orker er å være voldelig, eller ty til hard dominans, å bruke strupebånd på en hund som jeg vil skal være en del av familien, jeg har det ikke i meg. Til nød og til forsvar om jeg hadde blitt angrepet, så hadde jeg klart tydd til de fleste grep, men ikke i læring, GLEM DET!
Så kommer det! Etter mine forklaringer, som er summen av større og mindre problemer, spør hun,- Har han bitt deg? Jeg vil påstå at jeg leser personer veldig godt, både via oppførsel og stemmebruk,nesten alt for godt, og det var en tone av forventning i stemmen hennes når hun spør om han har bitt meg, som om hvis jeg bare sa ja nå, så hadde hun løsningen, og du kan jo fort tenke deg til den selv, avliving. Nei, svarte jeg, han har holdt i genseren min, men han hadde nok misforstått noe i lek, han biter ikke.- Hmmmm svarte hun, og igjen så oversatte jeg tonen hun hadde til, faen og. Hadde Nilus bitt, så hadde jeg selvsagt fortalt dette umiddelbart!
Etter den samtalen utbrøt jeg vel ganske momentant til min datter som delvis eller helt fikk med seg alt, siden jeg hadde på høytaler, hun kommer til å avlive han! Hun kommer til å hevde at han biter og så avliver hun han. Teorien ble forsterket da han egentlig burde hatt en fersk veterinær-attest før han kom tilbake til hundesenteret, ikke eldre enn to uker, men hun fikk besøk av veterinær der rett som det var, så jeg skulle ikke tenke på det.
Dagen kom for levering, gubbe og datter fikk den oppgaven, jeg klarte ikke tanken på å gi han fra meg, det hadde bare blitt grining, helt til jeg så baklysene på bilen da de dro, så kom knekken! Det ble nedvask av hus for å slite meg ut på noe, snørr og tårer. Det var en god trøst da datter melder at det var lærligen som tok han imot, og at hun hadde kommentert at han hadde lagt på seg, og det hadde han. Han hadde spist seg opp på vom, og hatt det godt. Hadde jeg vært alene, eller han var eneste hunden i hus, så hadde jeg nok hatt han enda, men slik ble det ikke.
Det hører til historien, at Nilus hadde en familie i fem år før han kom til oss, men barn som flyttet ut og helseutfordringer førte til avgjørelsen for omplasserig. De hadde notert at de ikke ønsket å høre noe mer etterpå, men som gubben min sa, de må jo lure på hvordan Nilus har det, så send dem en melding og si han har det som plommen i egget! Så det gjorde jeg da vi hadde hatt Nilus ett par uker, og gjett om de ble glade! Og med informasjon fra dem ble jeg tryggere på Nilus, hva som var hans normal osv. Veldig nyttig. Derfor var det naturlig å fortelle dem at jeg leverte han tilbake også, og de forstod det. Jeg skrev også i papirene til Nilus at jeg ønsket å høre fra ny eier, og noterte ned mobilnummeret mitt og navn.
Ukene går. Hører ikke noe. Så for kort tid siden drømmer jeg om Nilus, han kommer løpende rett inn i bena mine, og jeg ble så glad for å se han igjen! Senere på kvelden slo det meg at jeg skulle sende en sms til tidligere eiere å nevne at jeg enda ikke hadde hørt noe, fra paret som hadde tatt han til seg, ifølge nettsiden til bedriften. Så kommer sjokk-meldingen!
Nilus var blitt avlivet! Paret hadde meldt at han hadde bitt to ganger, og “damen” hadde testet Nilus og sett at han ikke ville la seg irettesettes. Hun hadde også spurt den opprinnelige familien ville være med å betale for avlivingen.
Jeg er rasende!
Er det mer enn rykter eller driver “damen” en råtten bedrift? Jeg etterlyste informasjon fra mennesker via Snapchat, som hadde opplevd hendelser selv, ikke bare hørt om dem. Vel, det gikk ikke lenge før det kom inn historier. Jeg skriver utdrag og nevner ikke navn.
Tidligere ansatt. – Jeg kan skrive under på at hun var voldelig med hundene. Trør dem ned i grusen, og om de tisser inne på gulvet, så trør hun dem nedi det. Piss og drit over alt. De fikk være litt ute om gangen hver. Når det er fullt på kennelen så står de minste hundene i sånne små bur, som stod oppå hverandre. Tar dem godt i nakkeskinnet og sier FYYY. Om hunden står til høyre, så tar hun sats med båndet og drar den til venstre så den flyr. Stesøsteren min måtte ta livet av sin hund etter hun hadde hatt den der da hun måtte på jobb, han var så syk og tynn.
En annen forteller at “damen” kjøpte hundemat på Europris. På nettsiden står det at alle hunder mates med Royal canin.
Ei dame skrev,-Hun tok imot og vi gikk mot hvor han skulle ha sin plass. Det jeg møter på der er tre andre fremmede energiske hunder. Slapp han bare rett inn. Jeg fikk vondt i hjertet mitt. Måtte jo bare stole på henne. Hentet han dagen etterpå, han så litt pjusk og nesatt, ikke noen glad gutt. Betalte og fikk han i bilen, ja der vet du, så jeg et bløtt og betent sår. Anbefaler aldri den plassen til noen. Her hører det også til historien at hunden hadde med eget teppe med trygg lukt, som aldri ble funnet igjen.
Ny sak. En liten hund blir levert inn for en helg. Det var meldt 27 varmegrader, så eier ber om at de fukter hunden for at den ikke skal bli så varm, dette er en rase med masse pels. Jeg siterer, – Det tok et par minutter før hun registrerte at det var jeg som stod utenfor gjerdet, så hun var sikkert dehydrert. Det var varmt, de hadde ikke noe vann, skåla var tom. Hun beskriver at hunden aldri var fuktet, selen var tørr, og vel hjemme var det helt tydelig at selen hadde vært på hele helgen. I luftegården gikk hunden sammen med en annen liten hund, og de to gikk mellom masse hundedrit fra andre hunder. I bilen fikk hunden vann før de dro hjem, hunden drakk og drakk. Hundeeier hadde dårlig samvittighet for å ha latt hunden være der.
En annen som vurderte en omplasseringshund forteller. – Jeg fikk beskjed at jeg bare fikk hilse, ikke ta med hunden, helt greit. De som jobbet der trodde jeg skulle hente hunden. Kunne bare tatt bikkja og gått. Føltes egentlig bare som et uryddig opplegg, hvor ansvarlig ikke gav klare tydelige beskjeder.
Så var det noen som fikk klar beskjed.-Fikk da svar dra “damen” at vi kunne ikke ha stor hund fordi vi var for snille og en så stor hund måtte settes på plass. Her måtte en vise hvem som var sjefen. Etter dette skaffet vi oss to store hunder og brukte positive metoder og de ble jo selvfølgelig perfekte.
En annen tidligere ansatt forteller. -Men jeg har opplevd at at flere har gått fra lydighetskurset i flyforbannelsen. Siden de blir lært med strupebånd i starten og når hunden forstår grunnleggende av å gå i bånd kan hvis eier ønske gå over til vanlig halsbånd. -Og så er det for det meste folk som starter med “hunden er babyen min” som går fra kurset. Om steinkasting på taket kommenterte vedkommende.-Og det ble kastet stein på taket en sjelden gang hvis du ikke fikk roet ned spesifikke hunder. Men som “damen” sa, er vel bedre at noen hunder er redde i noen få minutter enn at det er noen få hunder som er redd mangen timer, for mange hunder bjeffer unødig når eier er vekke. Nå er det en del år siden vedkommende jobbet der i en kort periode, men da gikk det i Royal Canin hundefor, som de fikk en god avtale på. Ellers synes vedkommende å ha hatt en positiv opplevelse av tiden sin der.
Ellers fikk jeg inn mange som kjenner til mange episoder av den uheldige sorten, men som kan avskrives som rykter, men det er det samme som går igjen. Det er hunder som har gått masse ned i vekt etter opphold, som ikke er seg selv, og mennesker som har dårlig erfaring i møter eller i samtaler med ” damen”. Hun er ingen pushover, og står du ikke godt i skoene dine i møte med henne så vil du oppleve å bli lettere overkjørt.
Tar med en siste.- Det var krevende å ha kontakt med damen etterpå. Hun opplevdes som uhøflig og ufølsom
Hvor gale kan det bli eller gå? I 2021 døde en hund etter angrep fra en større hund i luftegården. Kort tid uten tilsyn fra ansatte, og det som skulle bli gjensyns glede mellom eier og hund, ble istendefor en grotesk opplevelse for hun som stod hjelpesløs på utsiden av luftegården, uten mulighet til å komme seg inn, for å se sin egen hund bli angrepet, skambitt i halsen. Dagen etter dette angrepet døde hunden. Under ser du et utklipp fra saken der “damen” kommenterer.
La meg spørre. Kan det være slik at når man har omplassert over 3000 hunder, og dette var i 2021, så det er snakk om enda flere nå, men kan man da ende opp med å se på hundene som varer? Hund inn, hund ut, samme hund inn igjen, samme hund ut, for det skjer ofte. Bare de siste ukene har jeg sett flere som har kommet i retur etter å ha blitt omplassert. Er det bare de nye eierene som er så dårlige til å håndtere hund? eller kan man tenke seg at det også faller på dårlig informasjon fra “damen”, og at det ikke blir brukt nok tid på å finne de rette menneskene til den rette hunden? Ett godt kvarter uten å møte meg, var godt nok for henne da jeg tok kontakt. I utklippet står det, – Jeg har drevet, jeg har hjulpet og jeg har viet livet mitt. Og så? At hun har valgt dette som sitt yrke, det gir henne enda større ansvar for å vise oss som kunder, og ikke minst hundene, respekt. Vi velger å stole på henne.
Jeg vil med dette be deg om en ting. Om du som hundeeier trenger å plassere hunden ditt et sted, gjør i det minste et raskt søk på nett, sjekk om det finnes omtaler, hør med venner og bekjente om noen har anbefalinger eller faktisk vil komme med en advarsel. Det samme til deg som trenger å omplassere. Så kan du også ha i tankene om et hundepensjonat er stedet for din hund mens du er på ferie. Vår Wilma hadde jeg ikke sett for meg på et sånt sted, og for all del, det kan vi takke oss selv for. Hun går hvor hun vil her hjemme, hun blir sett, hørt, kosa med, hun kjenner omgivelsene, luktene, hun ligger i sofa og i sengene, hun blir sluppet ut om hun signaliserer at hun ønsker det, sett vekk fra turer hun får og lek i hagen, og hun er veldig lite alene hjemme.
På et pensjonat er det mye lyd, det er ikke sofa og seng, det er fliselagt gulv og et teppe. Det er akkurat oppmålt mengde mat, til faste tider, ellers en vannskål. Jo flere hunder inne, som i sesong, jo mindre tid til å gå tur, noen ganger blir det med en luftetur i hundegården, noen ganger sammen med andre, om hundene går ilag. Etter siste luftetur og det er kveld, nytter det ikke å hinte om at du må på do, “butikken” er stengt, så enten holder du deg eller så har du et uhell. Det kan gå tolv timer fra hunden din luftet seg om kvelden til den slippes ut om morgenen, jeg syns personlig at det er for lenge. Men, så trengs disse plassene hvor vi kan få avlastning ved behov. Det er ikke noe man driver for å bli millonær, det tørr jeg påstå. Det slår meg at de som driver er mennesker med et stort hjerte for dyr, og som helst sikkert skulle gjort så mye mer for alle firbente, så her må vi som hundeeiere kanskje tåle å bla opp litt. En ting som er veldig sikkert er at om vi fremsnakker de gode stedene, så vil de få større etterspørsel, som igjen betyr at de kan øke prisene litt, som igjen kanskje gir dem den lille veksten de trenger for å ta så godt vare på våre pelsvenner som mulig, med flere ansatte, bedre lokaler osv.
Jeg sitter enda med mange spørsmål rundt Nilus. Noen ganger tenkte jeg en løsning ville være å ha han delt, kanskje med opprinnelig familie, eller noen nye. Sånt blir umulig å få til når det mangler kommunikasjon. Hvorfor skulle han ha bitt? Hvorfor hørte jeg aldri noe fra dette paret? Fikk de egentlig mobilnummeret mitt? Og denne “damen” som er ekspert på hunder, som så enkelt skulle kunne fikse alt, hun møtte sin overmann i Nilus? For noe forbanna pisspreik!
Da jeg og datter fikk se “damen” trene villstyringen til å gå fint i bånd, så var prinsippet veldig enkelt. Du skulle se for deg at du står i midten av en tallerken som har en gullkant ytterst, og utenfor den gullkanten skulle hunden aldri gå, for da skulle du huke deg sammen, rygge baklengs samtidig som du nykket flere ganger, raskt og bestemt i båndet, si nei, og i det øyeblikket hunden vender seg mot deg og kommer SÅ skal du rose den.
Dette tenker jeg gjelder for “damen ” også, beveg deg for all del ikke utenfor den gullkanten.
En takk til de som har tatt seg tid å komme med informasjon, så jeg slapp å basere på rykter.
Nilus lille venn<3 Tårene bygger seg opp bare jeg skriver dette, lille snute. Du var en god hund, du var morsom, du var glad i meg med hele deg, det kunne jeg merke, og jeg tror du kjente bare kjærlighet fra oss. Takk for fine minner, så skal jeg på vegne av deg bli en pain in the ass for de som ikke behandler andre hunder godt!
For de som lurer på hvilket sted jeg snakker om, ta kontakt.
Veronica
